Min egen strandsone

I vår dro hele familien min til Hellas, uten meg. Det syns jeg var veldig greit, for jeg var i Roma i stedet på omtrent samme tid. Det viste seg at også min familie syntes at dette var en veldig grei ordning, for mamma har flere ganger etterpå sagt at hun var glad for at jeg ikke var med. For da mener hun at det hadde skjedd, det som alltid skjer. Det som skjer når jeg har vært på en strand i mer enn en time. Jeg begynner å kjede meg. Og når jeg begynner å kjede meg, så begynner jeg å mase. I fjor sommer ble dette løst ved at jeg fikk et quiz- og kryssordblad og beskjed om å slappe av og ellers holde kjeft (ikke med de ordene, men meningen var ikke til å ta feil av).

.

Nå har jeg nesten slutta med politikk, det har snart gått en uke og jeg kjenner at jeg snart begynner å kjede meg. Veldig! Sånn at jeg snart blir stressa fordi jeg er rastløs. Ikke fordi jeg ikke klarer å finne ting å fylle tiden med. Men jeg tror det handler om mangel på action, utfordringer og tempo. Det aner meg at dette bare er begynnelsen på problematikken og konkluderer med at jeg har havnet inn i en strandsone i livet.

.

Og så er det selvsagt lov til å komme med berettiget kritikk mot min klaging og spørre om jeg noen gang blir fornøyd, enten har jeg for mye eller for lite å gjøre. Da er svaret nei, jeg blir ikke fornøyd. Jeg er en hai- alltid på vei fremover. Ingen ting blir noen gang optimalt, det er alltid mulig å finne bedre løsninger. Sier fra når jeg nærmer meg noe!